dr. JONAS FJELD – en oversikt

dr. JONAS FJELD

Født:
ca. 1885 (fødested ukjent – antageligvis Christiania)

Foreldre: ? *

Fysikk:
Stor! Over 6 fot høy (Frich selv var ca 2 meter), muskuløs, brystmål på 129 cm, never som ambolter

Yrke:
Kirurg

Sivilstand:
Gift med Katarina Sarov, ett barn: Lille Jonas (f: 1914)

Spesialiteter:
Det meste: slå, skyte, bruke kniv, være lege, konstruere banebrytende oppfinnelser…

Bosted:
Til tross for mye reising – Christiania/Oslo er basen – Bor i en villa med hemmelig «batcave» i Homansbyen.

Følgesvenner: 
Oppfinner finnen Ilmari Erko, Katten Pajazzo, Scotland Yard detektiven Ralph Burns (skotsk), den argentinske rikmannsdatteren Donna Francesca.

Fiender: 
Francois Delma, Azew, brødrene Heredias, Jaques Delma, Jaap Van Huysmann, m.fl. De to sistnevnte blir etterhvert Fjelds venner og deltar i flere av bøkene.

Gjenstander:
Inka lykkeamulett han får av Donna Francesca i Kondoren**. Denne bærer han gjennom hele serien.

Sitater:

* Fra De knyttede never:
– Ja, det er lenge siden, mumlet han halvt for seg selv. – Men jeg minnes det så godt, fordi jeg den gangen hadde følelsen av det som andre kaller hjem. De vet jo at jeg er et ytterst tilfeldig produkt av naturen. En bastard av godt og vondt anapartis, som farmasøytene sier. Min far var en edel og høysinnet mann – det sier alle – som ble ødelagt av en slett kvinne. Han reddet seg fra skammen, nedverdigelsen og ydmygelsen ved et revolverskudd. Mer er det ikke å si om den ting.
Han lo hardt.
Katarinas øyne var fulle av tårer. – De likner Deres far, sa hun. – De har en god manns ansikt.
Han fôr sammen og ble blek.

** Fra Kondoren:
«– Johnny, sa hun. –Vil du ha denne amuletten. Min avdøde mor bar den. Det er et lite gudebilde, og mor sa at det skrev seg likefra den tid da inkaene bygget den store veien her i landet. Den beskytter mot feberen og de ville dyrene. Ta den til minne om en pike som har en god hukommelse for dem hun holder av.»

 

HVOR BODDE JONAS FJELD?

Jonas_Fjeld_hus

DET GAMLE HUSET I HOMANSBYEN
Høyt oppe i Homansbyen ligger det et lite trehus i en hage. Det er på alle kanter omgitt av moderne murgårder som gjør sitt beste for å klemme den lille, uanseelige villaen mellom grove, kompakte murflater.
Det er ingen hygge ved huset. Det ser lukket og fiendtlig ut. Hagen er et villnis av naturens tilfeldigheter. Men den lille eiendommen har en herlighet: et kraftig stakitt av støpejern med høye, tynne pigger som stiller store krav til en nysgjerrig ungdoms dødsforakt. Ingen port har en slik lås. Det er et helt moderne arbeid, og en kjenner ville ha stanset forundret overfor den blanke stålplaten uten nøkkelhull og uten håndtak… (Fra De knyttede never)

Slik beskriver Øvre Richter Frich Jonas Fjelds hus. Kan han ha hatt huset på bildet som modell? Mange ting sammenfaller bra. (Bilde er tatt fra Underhaugsveien i Oslo)

Under Jonas Fjelds hus i bøkene befinner det seg et hemmelig verksted og laboratorium, ikke ulikt Bruce Waynes «batcave» i Batman. Hvem vet hva som befinner seg bak den høye muren?

HVOR REISER JONAS FJELD?

Jonas Fjeld reiste mye. Mye mer enn vi har fått plass til. Vi har lagt inn en del spesielle steder fra bøkene på dette kartet. Alle merket med boktitlene til der stedet er spesielt viktig.

JONAS FJELD-SERIEN BIBLIOGRAFI

Bøkene i Jonas Fjeld-serien er utgitt i en rekke opplag og på forskjellige forlag. Her er en oversikt over når og hvem som ga ut bøkene først.

FØRSTEUTGAVER:

1 – De knyttede næver. En storforbryders roman – 1911 – Narvesens Kioskkompani

2 – Kondoren. En landflyktigs roman – 1912 – Narvesens Kioskkompani

3 – Gullaaren. En eventyrers roman – 1912 – Narvesens Kioskkompani

4 – De sorte gribbe. En forbryderroman i luften – 1913 – Narvesens Kioskkompani

5 – Den gyldne pest. En moderne alkemistroman – 1913 – Narvesens Kioskkompani

6 – I sølvlandets natt. En roman om røvere i røvernes land – 1913 – Narvesens Kioskkompani

7 – Flyvefisken. Roman fra verdenskrigen 1921 – 1914 – Narvesens Kioskkompani

8 – Den røde taake. En moderne sjørøverroman – 1914 – Narvesens Kioskkompani

9 – Havet øine – 1915 – Narvesens Kioskkompani

10 – Donna Francesca – 1916 – Narvesens Kioskkompani

11 – Hammerslaget – 1917 – Helge Erichsen & Co

12 – Lille Jonas Fjeld. Gutteroman – 1918 – Helge Erichsen & Co

13 – Lucifers øie. En roman om lys – 1920 – Helge Erichsen & Co

14 – Jorden som dræper – 1921 – Helge Erichsen & Co

15 – Pans fløite. En roman om forgiftet lyd – 1922 – Helge Erichsen & Co

16 – De udødelige dverge – 1924 – Steenske Forlag

17 – Jacques Delmas forbandelse – 1926 – Steenske Forlag

18 – Slangeblomsten fra Magdala. Jonas Fjeld-roman – 1927 – Steenske Forlag

19 – Storfjellets herre – 1932 – Steenske Forlag

20 – Nordlysets datter. Jonas Fjeld-roman – 1934 – Steenske Forlag

21 – Menneskejegerene. Kriminalroman – 1935 – Steenske Forlag

 

Kilde: Eiler H. Schiøtz´ bio-bibliografi fra 1982 og Christopher Hals Gylseths Frich biografi fra 1997.

KVINNER I JONAS FJELD-SERIEN

En skulle kanskje tro at kvinnene i Jonas Fjeld-serien, med sitt «sterkemann-fokus», kun er stereotypiske og svake hjemmeværende nipsgjenstander.

Vår oversikt viser at slik er det absolutt ikke. Et stort flertall av kvinnene i serien skildres som svært tøffe (ofte tøffere enn gutta), selvstendige og handlingsdyktige. Der hvor feige menn nøler, handler kvinnene.
Den eneste kvinnefiguren som virkelig fyller husmorklisjeen, er Fjelds kone gjennom mesteparten av serien: Katarina Sarov. Hun fungerer som seriens ventende Penelope (eller Solveig), der hun passer hjemmet, mens mannen er på eventyr i den store verden.

Hva skjedde så med kvinnerollen fra den første boken kom i 1911 til siste bok så dagens lys i 1935? Ganske mye faktisk. Frich bruker samtiden aktivt i sin historiefortelling og kvinneskikkelsene reflekterer denne utviklingen.

Her er etter vår mening de mest sentrale kvinnene i Jonas Fjeld-serien:



Katarina Sarov

(Ikke avbildet på omslag.)

Katarina Sarov er den edle moderfiguren som stilltiende aksepterer sin manns behov for å dra på livsfarlige ekspedisjoner verden rundt. Det kan vel hende at Frich har skjelt litt til Odysseens Penelope eller Peer Gynts Solveig når han lagde dette oppsettet. Katarina blir nevnt i de fleste bøkene, men er sjelden med i den faktiske handlingen. Unntaket er i De knyttede never der hun oppsøker Jonas Fjeld og blir hans store kjærlighet. – Og ektefelle, samt mor til sønnen Lille Jonas. Katarinas bakgrunn er nøytral rent klassemessig og hun representerer den hjemmeværende og hardtarbeidene norske kvinnen anno 1911.

«Men Katarina Sarov var i mellomtiden blitt en voksen dame. Hun hadde et av disse lettbevegelige ansikter som speiler enhver følelse. Det blonde håret og de mørkeblå øynene, som ble sløret av lange øyenvipper, kinnenes barnslige linjer, som kontrasterte sterkt mot den samtidig slanke og harmonisk utviklede figuren, hennes vuggende gange og myke, plutselige bevegelser gjorde henne farlig for menn med et sterkt følelsesliv. Nettopp fordi hun var blottet for koketteri og raffinement.
Jonas Fjeld satt og spekulerte på dette og mange andre ting, da han så inn i disse dype, troskyldige kvinneøynene som så åpent møtte hans.
– De ser blek og anstrengt ut, doktor Fjeld, sa Katarina. – De rangler vel ikke?
– Å nei, ikke mer enn jeg kan tåle. Alkohol er en medisin for svake mennesker, vet De.»

Med i: Blir nevnt i nesten alle bøkene i serien. Er aktivt med i De knyttede never


Bessie Lecouvreur

(Ikke avbildet på omslag.)

Bessie Lecouvreur er halvt indianer og halvt fransk. Hun er oppvokst i den dypeste amerikanske villmarken og er et ekte naturbarn. Hun fungere som en form for kvinnelig «narr» – En slags Pippi Langstrømpe-figur som bryter alle konvensjoner. Hun får frem sannheten i de fleste situasjoner med sin uforfalskede likefremhet. Hun blir skildret av Frich med stor humor og varme. Og som det fremkommer av teksten under er hun bedre enn de mest råbarka mannfolka til det meste!

«Langs småskogen kom en ung pike slentrende. Hun hadde ikke overdrevent hastverk. Plukket et blad hist og en blomst her. Hun vugget i hoftene på den måte som ansees for særdeles elegant i De forente stater. Hennes drakt var et broket sammensurium av sivilisasjon og barbari. Hun hadde et kort, enkelt, blått skjørt som svøpte seg kokett om den praktfulle figuren, fiolette strømper og et par solide, gule støvler med gylne knapper. Et gult silkesjal draperte en vinrød bluse, og i det sorte håret var det stukket en tøyrose av det rødeste røde.

Jojo – Bessie Lecouvreur forstod å kle seg etter moten ved Yukon. Hun var et barn av tilfeldighetene. Hennes far var franskmann, en av de stolte coureurs de bois som ennå flakker om i skogene og lever sitt frie liv mellom sult og savn og eventyr. Moren var en halvindianer fra Point Barrow som senere gjorde en stakkars, forlatt pelsjeger lykkelig.

Bessie hadde på den måten mange raser i årene. Hun var hederlig, og hun var fordervet, ettersom de forskjellige røstene i hennes blod sang i henne. Men dypest i sinnet slumret Pierre Lecouvreurs sommerlette og lyse humør. Hun elsket alt som levde i naturen. Hennes ører var åpnet for fuglenes sang, og hun forstod dyrenes tale bedre enn noen som svang seg i dansen i Dawsons salooner. Med sine 20 års hjemløshet og alle sine skumle historier var hun et barn av den natur hvor gullets luner mumler i jorden og setter sitt preg på menneskelige sinn. Ingen kunne kjøre et hundespann som chipewayindianerens datterdatter, og ingen kunne danse two-step eller spille en poker som Bessie Lecouvreur.»

Med i: Gullåren, De sorte gribber


Donna Francesca

Den argentinske rikmannsdatteren Donna Francesca er vakker, uforfalsket og likefrem. Hun er tøffere og mer klartenkt enn alle menn. Bortsett fra Jonas Fjeld selv, selvfølgelig. Donna Francesca handler der menn nøler og hun er den første til å sprette opp på barrikadene når hennes hjemland Argentina blir angrepet. Alle ministere og korrupte politikere viker unna og Donna Francesca tar som en naturlig lederskikkelse, over forsvaret av landet. Donna Francesca møter Jonas Fjeld første gang som ung pike i Kondoren og er med gjennom hele serien.

«Lille Francesca lå henslengt i en bekvem reisestol og viftet seg dovent mens dampbåten snodde og vred seg gjennom sandbanker, øyer og kanaler.
– Johnny, sa den unge dame med doven velvilje på fransk, – kan du ri?
– Litt, svarte Fjeld.
– Kan du kaste med kniv?
– Nei, dessverre.
– Men hvordan vil du da greie deg mot gauchoene? De vil spidde deg. Stakkars Johnny, jeg ser alt knivene deres stikke ut av kroppen din som piggene på et pinnsvin. Kan du skyte?
– Det er min spesialitet.
– Nå, det var da godt. Skyt et par av de verste, så skaffer du deg respekt. Gauchoene er snille, men de er så uvørne med kniven. Især når de har drukket caña.
– Jeg skal nok skaffe meg respekt.
Señoraen så interessert opp på ham.
– Du er forferdelig storsnutet, sa hun. – Du vil ikke komme til å leve lenge. Det nytter ikke – tilføyet hun veslevoksent – å være sterk og ridderlig og slikt noe ute på pampasen. Der gjelder det bare å være listig, hurtig og ikke vente med kniven til det sitter en annen mellom ens ribben.
– Frøkenen er blodtørstig.
– Jeg? Nei, men Johnny! Jeg som ber til madonna tre ganger om dagen og aldri gjør en katt noe vondt. Å, nei du! Men ve den som kommer meg nær!»

Med i: Kondoren, Donna Francesca, og blir nevnt i en rekke av bøkene i serien.


Bergljot Bratt

Bergljot Bratt er en vanlig norsk dame. Men hun skildres ikke som en passiv hjemmesittende kvinnefigur: Hun har utdannelse (telegrafist), jobb og eventyrlyst. Dette var relativt progressivt i 1914 da boken kom ut. I tillegg griper hun inn i handlingen i Flyvefisken med å stoppe den onde skurken med egen fysisk makt.
Frichs undertekst her er at alle (både kvinner og menn) kan (og bør) følge eventyret hvis de vil…

«Det finnes kvinner som blender oss og dårer oss med et eneste blikk. Det finnes kvinner som flagrer seg inn i vårt hjerte på lette sommerfuglvinger.

Bergljot Bratt hørte ikke til noen av disse kategoriene. Hun var laget av det samme stoff som de største kvinnene i historien. Men hun visste det ikke. Det kvinnelige mot som bevæpnet Charlotte Cordays hånd, den blåøyede energi som tente gløden i Anna Kolbjørnsdatters sinn, – alt lå slumrende hos denne unge piken med det fjerne, bedrøvede vemodet i to ellers så livsglade øyne.»

Med i: Flyvefisken


Evy Westinghouse

Evy Westinghouse er en foreldreløs amerikansk rikmannsdatter med adresse Fifth Avenue og en enorm formue. Med andre ord en moderne sosietetsdame. Hun er svært handlekraftig når katastrofen først er ute. Frich bruker mye tid på å skildre denne overklassedamens klassereise nedover til det ekte og naturgitte: Hun til slutt finner lykken som skipbrudden i en selfangerhytte hvor hun må overleve på norsk hermetikk. Evy Westinghouse dukker først opp i «Den røde tåke», men er også med som kvinnelig sidekick og «medeventyrer» i «Havets øyne».

«Han vendte seg hurtig. En høy, blond dame stod bak ham og lekte med en vifte. Hun var meget høy og meget slank og en utpreget Gibsontype. Øynene var trette, munnen liten, svulmende og frekk. Hun hadde et barns kinn og en demimondes måte å være på. Miss Evy Westinghouse var hverken det ene eller det andre. Hun hadde lært moten og kulturens kunster i Paris. Det hadde gitt hennes ytre sitt preg. I virkeligheten var hun, når sjargongen ble strøket av henne, et godt og modig menneske, en sterk og fribåren kvinne som ennå ikke var helt mishandlet av millionenes tvilsomme lykke.»

Med i: Den røde tåke, Havets øyne


Natascha Saimler

Natascha Saimler er en smellvakker og fryktløs ukrainsk skurkedatter. Hun kommer inn i serien som ung og blodtørstig anarkist i tospann med sin kjæreste Jacques Delma. De to følger kjærlighetens vei og Jonas Fjeld lar dem unnslippe i «Den gylne pest». De blir senere noen av Jonas Fjelds beste venner. Natascha er en gjennomgangsfigur i serien og går etterhvert over i mer moderlig rolle, selv om hun fortsatt er i stand til å drepe når det trengs!

«Oppe på en bar knaus sitter det en ung sortkledd pike og stirrer utover mot Færder fyr. En stor hund med slapt, hengende øyne ligger ved føttene hennes. De to mørke skikkelsene synes å være skåret ut av fjellet. Det er noe uhyggelig ved deres ubevegelighet, og de glade seilerne føler ingen trang til å bringe den unge damen noen serenade.

Men mange av dem blir lenge sittende og tenke på ansiktet som kikkerten hadde åpenbart for dem. Den unge piken kunne neppe være mer enn 19 år. Hennes sorte hår, hennes voksbleke hud og de runde barnekinnene minnet om den spanske hidalgodatter som satt modell for don Bartolome Esteban Murillo, da han malte sin madonna. Men øynene – de sortbrune, fjerne øynene var ikke himmelvendte og ydmyke. De talte det hete blods språk ,og de vidnet sammen med de røde, buede leppene om en lidenskap som kunne slå ut i blodrøde flammer. Og hvis det satt en menneskehjerne i de skinnende mahognibåtene, ville han kunne ha fortalt sine venner at den unge damen på fjellknausen hadde et uttrykk i ansiktet som keisere og konger hadde skjelvet for; den blanding av mot og ubøyelig fanatisme som de kvinnelige martyrer hadde da de så løvene nærme seg, eller som fylte Vera Sassulitschs sjel da hun stod med bomben i hendene og ventet på det store, forferdelige øyeblikket.

Time etter time ble den unge piken sittende på sin post. Seilerne forsvant innover mot Son, men hun rørte seg ikke.»

Med i: Den gylne pest, I sølvlandets natt, Jacques Delmas forbannelse 


Isabella Duncan

Isabella Duncan tilhører den russiske eksiladelen som med ulike sjebner kom til Europa etter revolusjonen. Dette er en tematikk Frich vender tilbake til i flere bøker. Isabella Duncan er til tross for sin bakgrunn ikke rik, men hører likevel til eliten, ettersom hun er en velutdannet kvinne. – Hun har studert under selveste Madame Curie og blir beskrevet som et uoppdaget geni. Hun ønsker ikke å bruke sitt intellekt til å gjøre fremskritt for menneskeheten. Hun bruker sine vitenskapelige oppdagelser til å hevne en grusom fortid. Hun blir beskrevet som lang, sterk og vakker! En av seriens tydeligste amazone-/valkyrie-figurer.

«Det var noe amazoneaktig ved henne. Hun var høy, bredskuldret og høybrystet. Hodet kunne kanskje kalles en smule for lite til den store og statelige skikkelsen. Til gjengjeld var det overordentlig vakkert, fint og rettlinjet, og det var av et skjønnhetsglad forsyn anbrakt på en hals som satt lett og ledig mellom de vakkert formede skuldrene.

… Slik så hun ut, denne kvinnelige fotografen i Kensington. Det var ingen profesjonelle fotografsmil i ansiktet hennes. Hodet så ikke ut til å kunne bøye seg for noen eller noe, likeså lite som sinnet hennes.
Navnet var altså Isabella Duncan. Det fortalte ikke mye. Men ingen som kjente den 25-årige damen, kunne nære noen tvil om at hennes kunnskaper, viten og sosiale dannelse var av den sort som dårlig omgang av hvilket som helst slag ikke kunne forderve.
Hun var i grunnen en overordentlig merkelig dame som i sannhet kunne mer enn å fotografere. Men det fantes få som visste det.

En av de få var madame Curie i Paris; det store lys i fysikkens verden ved Sorbonne.

Da Isabella Duncan i en alder av 18 år, ung og ukjent, kom til den store vitenskapskvinnen og satte seg ved hennes lærdoms føtter, ante ingen hvor hun kom fra. Hun hadde ingen venner, ingen slektninger. Det var som om ensomheten omkranset henne.
Hennes skjønnhet, hennes ungdom var en av sensasjonene ved madame Curies forelesninger. Men Isabella Duncan lærte hurtig de unge fysikerne å holde øynene til seg. Ikke ved kjølige og grove ord, men ved sitt vesens absolutte utilnærmelighet.
Det så ut som om hun ofret alt for vitenskapen. Den tente ilden i de dunkle øynene hennes, den bar henne inn i den store lysverden hvor alle livets hemmeligheter er skjult. Hun ble ikke bare madame Curies beste elev, men den unge damen begynte etter noen års intense studier å vandre sine egne veier inn i den verden hvor lysets dypeste mysterier bølger en i møte.»

Med i: Lucifers øye


Therese Paquin

Therese Paquin er ballettdanser og kjendis – og med det en litt uvanlig Frich figur. Det tydelig at forbildet her er den norske skuespilleren og ballettdanserne Lillebil Krohn (senere Ibsen – En ung dame som på den tiden gjorde kometkarriere i Europa). Therese er innehar ikke så mange av de selvstendige egenskapene som de vanlige Frich heltinnene og er en mer tradisjonell «damsel in distress». 

«- De er henrivende, frøken, fortsatte mannen dristig. – Vet De hvem De ligner? Jo, en ung, norsk ballettdanserinne i Berlin, den eneste som kan sidestilles med Dem. Den unge damen reiste seg.
– Mener De Lillebil Krohn? spurte hun spent.
– Ja nettopp. De har hennes vidunderlige øyne. Ja, jeg synes at det er den samme sjelen som stråler ut av Dem.
Det siste sa han på fransk, da han merket at hans vakre medpassasjer knudret sterkt på engelsk. Det ble en liten pause.»

Med i: Hammerslaget


Inez St. Clair

(Ikke avbildet på omslag.)

Inez St. Clair er oppdratt i Amazonas av sin oppdager/professor bestefar. Hun kjenner til alle Amazonas farer og går helst i bukser. Hun er svært selvstendig og er i stand til å ta vare på seg selv. Men hun mangler blodtørstigheten som mange av de andre kvinnelige heltinnene i serien har. Hun blir etter Katarinas død, Fjelds nye kone. Her merker man en forskjell: Hun er ingen hjemmesittende moderfigur. Inez og Jonas opplever eventyret sammen.

«Slik våget den unge Inez St. Clair pengene sine og livet på en ferd hvor tusener av menn hadde gått til grunne.
Det var vanvidd, og likevel hadde den unge piken mange forutsetninger for en slik reise. Hun hadde helt fra hun var voksen, krysset Perus ville trakter fra Amazonas utspring i Cordillera til de gamle inkaboligene ved Titicacasjøens bredder. Hun hadde fulgt de store lamakaravanene i områder hvor den hvite mann var et særsyn. Concha og broren Huamoto hadde alltid ledsaget henne på disse eventyrlige ferdene hvor de av og til streifet inn på områder hvor skogens urfolk levde i streng isolasjon. Hun hadde også villet følge bestefaren på hans siste reise, men det hadde den gamle mannen bestemt satt seg imot. – Du er, når alt kommer til alt, en kvinne, sa han. Og dette er ikke en turistferd, men en oppdagelsesreise. Det ville kanskje komme det øyeblikket da du ville være en hindring for vår fremtrenging.
Inez hadde uvillig bøyd seg for dette argumentet.»

Med i: De udødelig dverger, Slangeblomsten fra Magdala, Storfjellets herre


Elena Denisov

Jonas Fjeld får et mystisk oppdrag i Buenos Aires. Han skal finne en gammel russisk adelsmann og han barnebarn. De viser seg å være gjemt inne blant Sibirs halv-ville urbefolkning. Elena Denisov har vokst opp i en gamme på tundraen som en ekte villmarkens datter. Hun er vakker, vill og egenrådig. Hennes beste venn er en ulv og hun er gjennomført mannlig i alle sine egenskaper. I tillegg til dette er hun selvfølgelig svært kvinnelig og tiltrekker seg Lille Jonas Fjeld, som hun senere blir kjæreste med. Elena klarer ikke å omstille seg til det urbane liv, og blir plassert av Lille Jonas og faren, i en hytte oppe på Hardangervidda. Her kan hun sammen med ulven og bestefaren døyve savnet etter den ekte villmarken i Sibir.

Med i: Nordlysets datter, Menneskejegerene