ILDAHL SERIEN 1, 2, 3 (Norsk utgave)
Bokserie
av Eirik Ildahl
Fantastisk serie i klassisk røverromanstil om en livstrøtt forfatter som mildt sagt tar av…
Eirik Ildahl har tilsynelatende levd et tilbaketrukket, borgelig liv på Oslo vest. I denne serien om sitt skandaløse liv letter han for første gang på sløret om sine dunkle eventyr. Det viser seg at Ildahl har vært smugler, spion, svindler, reformator og oppdagelsesreisende!
For de som har lest Dan Brown, Knausgård eller en hvilken som helst norsk gjennomsnittskrim, er Ildahls sjangerlek fornøyelig lesing. I Eirik Ildahls svar på den Knausgårdske bekjennelseslitteraturen, er det ikke hverdagsslitet som får fokus – Det viser seg at Eirik Ildahl har jobbet for PST og havnet i de mest fantastiske situasjoner.
ILDAHL-SERIEN 3 – Demonen fra stjernene (e-bok)
I salg nå! kun 99 kr
PRØV ELLER KJØP HER:
Eirik Ildahls serie med seg selv i de mest fantastiske roller er fornøyelig lesing. – En passe dose bekjennelseslitteratur og en stor dose fri fantasi, gir oss de ultimate “skryte og juge historiene”. Ildahls presise sjangerlek har ingen grenser.
En ting er sikkert: Det tar alltid av, Eirik Ildahl nekter seg ingenting. Med den 3. boken i ILDAHL-SERIEN ser vi tydelig Eirik Ildahls prosjekt. All den grenseløse fantasien som Ildahl må tøyle i sin jobb som manusmekaniker i tv-såper som Hotell Cæsar, slippes løs i en hallusinogen badtrip. Inspirert av bekjennelses-litteraturens navlebeskuende blikk setter Ildahl opp et scenario som utspiller seg alle andre steder enn hjemme ved kjøkkenbenken.
I “Demonen fra stjernene” får Eirik Ildahl uante evner i et møte med blå brennmaneter. Vi dras med på et fantastisk eventyr hvor forfatteren er innom Hamar, Los Angeles, Paulsenkaia, en sydhavsøy og et russisk Oslo som i 2027 blir styrt av guvernør Støre… Hva jakter han egenlig på? – Seg selv selvfølgelig.
ILDAHL-SERIEN 3 (samlet utgave)
Demonen fra stjernene
(Norsk utgave)
av Eirik Ildahl
Genre: Action, Adventure, Thriller, Sci-fi, Røverroman
Length: 77 029 ord – ca. 6 t lesing
Jernbanerestauranten var det man i dag ville kalle en klassisk brun restaurant, men den gangen var det simpelthen slik de fleste restauranter var. De ferme damene serverte kaffe, øl, kalde karbonadesmørbrød og tallerkenretter oversvømmet av brun saus. Selve bygningen var et ekko av Paul Dues majestetiske, snart sytti år gamle stasjonsbygning i hannoveriansk stil, og på den slitne, lakserøde murpussen ved siden av inngangen var det tegnet en krusedull med blått kritt, uutfordret av vedlikehold og vask. Den lignet litt på en halvmåne med et nyseanfall.
– En halvmåne med influensa, sa jeg, for jeg hadde skjønt at influensa var et finere ord for forkjølelse.
– Vandalisme, sa far.
– En halvmåne med vandalisme?
Det gikk mange måneder før jeg skjønte at snørrete lekekamerater ikke nødvendigvis var vandaler, og fremdeles forbinder jeg “Blue Moon” med plyndringen av Roma i år 455.
I døren holdt vi på å kollidere med en travel mann med termos, tykke briller, hårfilthatt og blankslitt gabardinfrakk.
– Se deg for! sa far, men mannen bare fortsatte ut på gaten uten å snu seg.
– Kanskje han skal rekke en buss, sa jeg.
– Han hadde tydeligvis tid nok til å nyte medbrakt, sa far.
På døren til herretoalettet hang det et pappskilt: I USTAND.
Far kikket inn. Do, servant og renne – ikke noe uvanlig. Jeg kan forestille meg at han gjorde en rask avveining mellom den mulige skaden av at en desiliter barnepiss ble liggende i en tett renne holdt opp mot at farfar ikke ble møtt ved ankomst fordi far hadde stresset opp igjen til Melkebaren med en tissetrengt unge. Det var ingen oppside ved det scenarioet, bare en overveiende sannsynlighet for at guttungen ville la det gå i buksene før han kom frem, med alt det plunderet det ville medføre.
– Det er ikke noe å bry seg om, sa far, – det renner ned etter hvert.
Så stakk han pappskiltet i lommen, overlot meg til meg selv og gikk ut på perrongen.
Renna var montert i voksen høyde, så jeg valgte vannklosettet. Men først etter at jeg hadde tømt blæra oppdaget jeg at løfteknappen på sisternen manglet, slik at det var umulig å trekke ned. Jeg var ikke dummere enn at jeg skjønte at det enkleste ville være å skylle ned ved å helle vann rett i skåla, men hvordan? Jeg løftet av lokket på sisternen for å se om jeg kunne skyfle vann derfra og rett ned i dassen med hendene.
Jeg glemmer aldri det synet som møtte meg.
På den hvite porselensbunnen i sisternen lå det bitte små bonboner i mange farger, magisk selvlysende gjennom det klare vannet. Noen røde, noen gule, noen grønne; de var som biter av sukkerstrødde seigmenn, fotografert med stjernefilter i en romantisk Disneytegnefilm. Og det var i grunnen så romantisk som det kunne bli for en syvåring på sekstitallet.
Jeg stakk armen ned i vannet og grep en av de små klumpene. Kunne det være noe annet enn godteri? Klumpen hadde festet seg til porselenet, men lot seg uten problemer nappe løs. Forsiktig puttet jeg den i munnen og suttet.
Smaken var svakt søtlig, men ikke nok til at jeg ble tilfredsstilt. En slags vingummi? Hadde jeg vært eldre, hadde jeg kanskje tenkt på dette som en utspekulert strategi fra dropsprodusentenes side for at folk skulle spise mer godteri, men mitt syvårige jeg puttet bare en klump til i munnen. Utålmodig med at søtsmaken skulle fylle munnhulen knuste jeg klumpene mellom tennene og lot bitene surkle rundt i munnhulen til de hadde gått i oppløsning.
Ennå var søtsuget der. Jeg nappet løs den ene klumpen etter den andre, puttet dem i munnen og suttet. Snart var det ikke en eneste godteriklump igjen i reservoaret.
Jeg så ned i doskåla og måtte erkjenne at det var et synlig gulskjær i vannet. Men uten lokk på sisternen lot flottørstangen seg løfte selv om knappen øverst manglet. Jeg trakk ned og gikk.
Utenfor toalettet møtte jeg dresskledd herre med gråstenk ved ørene og et tomt norgesglass i hånden. – Toalettet er i ustand, informerte jeg. – Det var bare så vidt jeg klarte å trekke ned.
Han så forundret på meg. – Jeg skal bare hente vann til hunden min, sa han.
Jeg skyndte meg ut på perrongen til far.
…
ILDAHL-SERIEN 1 – Dødehavets Neptun (ebok)
99 kr
PRØV ELLER KJØP HER:
KAN OGSÅ FÅES I FØLGENDE NORSKE BOKBUTIKKER
Eirik Ildahl har tilsynelatende levd et tilbaketrukket, borgelig liv på Oslo vest. Nå letter han for første gang på sløret om sine dunkle eventyr. Det viser seg at Ildahl har vært smugler, spion, svindler, reformator og oppdagelsesreisende!
Det hele starter som en uskyldig visitt til en gammel diplomatvenn stasjonert i Kampala. En betydelig mengde diamanter og dop av den sjelsutvidende typen fører oss ut på et metafysisk eventyr vi sjelden har sett maken til.
Ildahls manglende moral, samt evne til å la seg drive med mulighetene, gjør reisen inn i Afrikas dypeste jungel til en uforutsigbar fest. Vi møter magiske pygméer, polsk-indiske skjønnheter og blir ført over i andre dimensjoner! Ildahl utfordrer tilslutt universets samlede åndsmakt, men oppdager at det ikke blir noen lett match. Klarer han omsider å ta seg sammen når det er hele menneskehetens skjebne som står på spill?
ILDAHL-SERIEN 1 – Dødehavets Neptun
(Norsk utgave)
av Eirik Ildahl
Genre: Action, Adventure, Thriller, Røverroman
Length: 72 651 – ca. 6 t lesing
Det var en litt forvirrende situasjon.
Jeg befant meg i kjøkkenet i et stort hus i Holmenkollåsen, nordvest for Oslo sentrum. Min partner gjennom mange år hadde nettopp sendt en tekstmelding om at hun var vel fremme i New Dehli. Vår datter – som studerte jus – hadde tatt trikken til Majorstua for å lørdagsjobbe i en spa. Sønnen – som studerte økonomi – sov ut etter fredagens sosiale utskeielser.
Ikke noe av dette hadde jeg planlagt.
Planen var i grunnen stikk motsatt: Å dø ensom på en hybel med en betydelig skjønnlitterær produksjon bak meg. I stedet satt jeg altså der, pater familias, sunn og frisk, ved et kjøkkenbord midt i Norges mest beryktede velstand.
Jeg klaget ikke, men symptomene bekymret meg. Jeg hadde våknet i syvtiden om morgenen, som vanlig, og hadde oppdaget at jeg befant meg på divanen på kontoret. Tomflaskene tydet på at jeg hadde satt til livs tre flasker vin i løpet av arbeidsdagen. Jeg hadde ikke skrevet en linje.
Etter å ha gått et par runder med meg selv, ringte jeg Simon. Først da jeg hørte stemmen hans tvers over kontinentene, gikk det opp for meg at jeg faktisk hadde klart å ta en lenge overmoden beslutning.
Både gleden og gløden i mitt kunstneriske arbeid hadde langsomt sluknet. Først umerkelig, som bare en ekstra kopp kaffe før jeg satte meg til tastaturet om morgenen. Siden som en ekstra kopp kaffe til, og så kanskje morgenavisen. Den kunne for eksempel melde at det var sunt å spise kål. Og den siste tiden som et ekstra glass vin og enda en avis før det var tid for en øl til ettermiddagsnyhetene for å døyve savnet av en kreativ impuls.
Hadde mitt utopiske Atlantis druknet i et hav av rødvin, eller hadde jeg mistet utopien av syne fordi den rett og slett hadde blitt virkelighet? Hadde flommen av komfort kvalt raseriet og vasket bort skapertrangen? Hadde jeg, strengt tatt, de siste ti årene opplevd noe mer opprivende enn at bikkja tygde i stykker fjernkontrollen til flatskjermen? Jeg kunne ikke komme på noe, og jeg hadde glimrende hukommelse. I hvert fall etter det jeg kan huske.
Simon var førstesekretær ved den norske ambassaden i Kampala. Jeg hadde kjent ham siden gymnasdagene – faktisk var han vel den eneste av den gamle gjengen jeg hadde hatt en viss kontakt med. Vi pleide i mange år å gå på Lorry og spise lutefisk hvis han var hjemme ved juletider, eller bevilge oss noen lange kvelder på Herregårdskroa om sommeren. Nå hadde jeg ikke snakket med ham på over et par år, men etter et par innledende høflighetsfraser var tonen den samme som den alltid hadde vært.
Jeg overlot villa, bil og bikkje til studentene, og to dager etter satt jeg fastspent i setet på en KLM Airbus med kurs for Øst-Afrika. Høyt hevet over Saharas dirrende hete sovnet jeg omsider av, men ørkenvandringen bar jeg med meg.
Jeg drømte at jeg kravlet meg opp på et fjell i det golde landskapet, ledet av et spor med kamferdrops. Antagelig var det derfor jeg ikke ble overrasket over å finne mormor på toppen. Hun slo ut med hånden mot de frodige høyslettene under oss på den andre siden av fjellet og formante meg alvorlig at verden lå for mine føtter hvis jeg bare kunne samle meg til å ta imot. Jeg stusset over det anspente smilet, for det var ulikt henne å ha baktanker, så jeg spurte bare om alt var bra med fordøyelsen.
– Ditt rike er ikke av denne verden, sa hun bebreidende, og det gjorde meg livredd, for mormor var sterk i troen og kunne aldri ha forvekslet meg med sin frelser. Jeg fikk for meg at det måtte være en djevel som hadde tatt mormors skikkelse og bråvåknet med en puls på to hundre, våt av svette.
Synet satt så hardt i meg at jeg ikke kunne la være å nevne det for Simon.
– Dilla, sa han lakonisk. – Du har stoppet for brått å drikke.
– Det var ikke noe delirium!
– Kanskje mormor er et symbolsk superego? Da betyr drømmen at du tviler på deg selv.
– Det var helt virkelig. Jeg kjente til og med vinddraget og sandkornene i luften!
– Her er en grei test på om noe er virkelig: Det forsvinner ikke når du slutter å tro på det. OK?
Som meg hadde Simon unektelig blitt rundere på midten. Det hadde dessuten kommet noe langsomt, kalkulerende over kroppsspråket. Det kan ha hatt sin årsak i den kvelende heten eller det kan ha kommet med alderen, men det ga meg en dårlig følelse. Og pirret fantasien.
Under et opphold i Eritrea for mange år siden hadde jeg støtt på en fattigdom jeg til da ikke hadde sett maken til. Men det hadde slått meg at folk jeg møtte ikke viste større bekymring for den døden som truet dem daglig enn den bekymringen jeg hadde for å komme et kvarter for sent i mitt eget privilegerte liv. Jeg hadde konkludert at vi mennesker har en øvre grense for hvor mye vi kan bekymre oss, men at vi uansett ytre betingelser vil fylle kvoten. Jeg mente at den følelsesmessige opplevelsen av livet kan være like sterk uansett hvilke forhold vi lever under. At det, med Ibsens uttrykk, handler om å gjennomleve, ikke oppleve.
Jeg tror at det var denne erkjennelsen som hadde raknet. Antagelig var det den asfalterte rulleskibanen i Holmenkollen-anlegget som utløste det. Nærmiljøet hadde fått en skiløype med en veistandard som fikk hovedforbindelsen mellom Eritreas største byer til å se ut som et kutråkk. Starten på den nye femmilstraseen hadde kort og godt fastslått at jeg levde et liv som gjorde det umulig å ytre seg om livet og virkeligheten til folk flest.
Så steg jeg inn i Simons Afrika, vel vitende om at jeg var på desperat jakt etter trøbbel, at jeg var i stand til å finne det, og at jeg med hundre prosents sikkerhet ville komme til å angre…
ILDAHL-SERIEN 2 – Caligulas sirkus (ebok)
99 kr
PRØV ELLER KJØP HER:
Eirik Ildahl har tilsynelatende levd et tilbaketrukket, borgelig liv på Oslo vest. Nå letter han for første gang på sløret om sine dunkle eventyr. Det viser seg at Ildahl har vært smugler, PST-agent, svindler, reformator og oppdagelsesreisende!
I ILDAHL-SERIEN 2 begår Eirik Ildahl de grusomste forbrytelser i et misforstått forsøk på å forsvare fedrelandets interesser. På sin flukt gjennom Europas lysskye miljøer ser han sitt snitt til å ta plass i kardinalkollegiet i Roma, men forspiller alle sjanser ved å involvere seg med den italienske mafiaen og en sekt av geistlige djeveldyrkere.
For de som har lest Dan Brown, Knausgård eller en hvilken som helst norsk gjennomsnittskrim, er Ildahls sjangerlek fornøyelig lesing. I Eirik Ildahls svar på den Knausgårdske bekjennelseslitteraturen, er det ikke hverdagsslitet som får fokus – Eirik Ildahl havner i de mest fantastiske situasjoner og ender etterhvert opp som kardinal i Vatikanet!
ILDAHL-SERIEN 2 – Caligulas sirkus
(Norsk utgave)
av Eirik Ildahl
Genre: Action, Adventure, Thriller, Røverroman
Lengde 77 949 ord – ca. 6t lesing
ET FROMT LIK
Situasjonen var under kontroll.
Jeg befant meg utenfor fare, alt var tatt hånd om og ingen ville noen sinne kunne sette meg i forbindelse med den vakre iranske kvinnen som ble funnet ihjelfrosset ved Christian Krogh-statuen. Kloremerkene mine hadde grodd, marerittene var på retur og jeg hadde kjøpt en ny identisk vindjakke, kontant betalt i lørdagsrushet hos XXL på Alnabru, langt av gårde på østkanten av byen.
Det hadde vært en påkjenning å følge etterforskningen de siste ukene. Da etterforskningslederen omsider erklærte at det ikke var noen grunn til å tro at det lå noe kriminelt bak dødsfallet, forsvant et tonn kompakt blåleire fra skuldrene mine og jeg kjente at lungevolumet med ett var mangedoblet. Jeg kunne puste fritt, ta en skitur i Nordmarka uten frykt for øde løypestrekninger og bekymringsløst runde av fredagen med den svale rusen av en burgunder til gullrekka.
Verden var tilbake på sporet. Børsene gikk opp, Obama ga kongressen svar på tiltale og paven annonserte at han abdiserte, akkurat tidsnok til å stjele medias fokus på Berlusconis fremgang i den italienske valgkampen. Det var nesten så man kunne tro på et velvillig Forsyn.
Tanken på et Forsyn står meg selvfølgelig fjernt, men ønsket om at noen ser oss, det kjenner vi alle. Ikke minst vi forfattere, skap-ekshibisjonister som vi er, hele gjengen. Og hva er mer vidunderlig enn å koble behovet for å bli sett med et kall og en høyere hensikt? Som Søren Kierkegaard uttrykte det:
”…naar en Iagttager røgter sit Kald godt, saa er han at ansee som en Politi-Spion i høiere Tjeneste; thi Iagttage10rens Kunst er at bringe det Skjulte frem.”
Forskjellen på Kierkegaard og meg er naturligvis at for mitt vedkommende har forfatteriet bare vært et skalkeskjul for seriøs politietterretning.
Nå skal jeg ikke romantisere arbeidet for Politiets Sikkerhetstjeneste. Foranledningen til engasjementet var rett og slett at jeg, lettere enn de fleste, uten å vekke mistanke kunne søke spesialisert informasjon om de underligste forhold. ”Research til en ny bok,” kunne jeg si, og så ville de fleste plapre uhemmet i vei om alle slags følsomme emner. Ikke slik at de ville røpe økonomisk utroskap eller massivt datatyveri selvfølgelig, men små detaljer som analytikerne våre kunne pusle sammen til et større bilde. Det var som om jeg førte med meg en eim av showbusiness som forløste et håp i informantene om at de året etter kunne peke på et avsnitt eller to i en underlødig paperback og si at der, der har jeg vært til nytte for noen. Der har jeg blitt sett!
Ulempen var naturligvis at jeg fra tid til annen måtte produsere noen røverhistorier for å opprettholde dekkhistorien, og for ikke å ødelegge illusjonen for mine informanter burde jo også oppspinnet tangere temaer jeg hadde pumpet dem om. Enkelte intriger kunne derfor bli i overkant fantasifulle for mine redaktører, og ettersom Gulliksen i PST var en forståelsesfull sjef, tok han inn over seg at bijobben hos ham hadde bidratt til å undergrave min kunstneriske integritet. Som den gentleman’en han var, gav han meg som kompensasjon noen godt betalte oppdrag som ikke krevde så mye mer enn en sikkerhetsklarering.
Etter et kvart århundre i tv- og filmbransjen hadde jeg opparbeidet meg en nokså allsidig kompetanse når det gjaldt medier, så det ble til at Gulliksen oppnevnte meg som informasjonsansvarlig for en del prosjekter under PSTs oppsyn. Det sier seg vel selv at den informasjonsansvarlige er av spesielt stor betydning for slike virksomheter som myndighetene av forskjellige grunner vil gi minst mulig informasjon om. Ofte kan det skyldes faren for industrispionasje, og uansett grunn er det alltid den begrunnelsen journalistene får. Noe som selvfølgelig bidrar til at PST-jobben ikke var verdens vanskeligste jobb, heller.
Men det er best slik. Nordmenn flest ville ikke ha tålt å få midt i trynet hva den velfødde kosen deres hviler på, så det gjelder å skjule hva både grillpølsene og politikken egentlig inneholder. Drømmeboblen ville ha sprukket tvert hvis ikke sånne som meg var villige til å få litt skitt under neglene.
Slik hadde det seg at jeg i januar befant meg på Statholdergaarden i lavmælt passiar med Dr. Penelope C. C. Margate, direktør for den sveitsiske stiftelsen FAIEA. At forkortelsen sto for Fondation pour l’amélioration intrinsèque des espèces avancées fremgikk kanskje av et glemt dokument i et hvelv dypt under alpene, men hva det innebar, fantes det ingen opplysninger om verken der eller noe annet sted. Det var ingen som hadde hatt grunn til å spørre heller, det hadde jeg passet nøye på.
…