Jonas Fjeld 7: Flyvefisken (e-bok)

“Slik kan vi tåle å lese Frich om igjen, som en slags helt-på-kanten underholdning.” – Nils Nordberg

“Bøkene er hinsides all fornuft, i beste forstand, og bør leses med åpent sinn og med smil om munnen. Er de lærerike eller oppbyggelige? Absolutt ikke. Men ærlig talt, gi meg Jonas Fjeld fremfor dagens krimhelter når som helst!” – Christopher Hals Gylseth

Den fremmede var en liten, velvoksen kar med skarpe mørke øyne og en smilende munn. Han kunne vel være bortimot de førti. Han hadde en god holdning, men klærne satt dårlig på ham og var jevnt slitt. Hvis den bra Lars hadde vært en sikker iakttager, ville han ha konstatert at mannens lurvethet var nokså påtatt og stod i sterk kontrast til de lange, fine hendene.
– Jeg er fremmed her på øya, sa mannen på svensk, men med en sterk fremmed brytning. – Unnskyld – De kunne ikke si meg om det finnes et mekanisk verksted her i nærheten. Jeg er mekaniker og søker arbeide, tilføyde han.
Lars Iversen tok mål av mannen. Det var noe stille og saktmodig over hans vesen som tiltalte hvalermannen.
– Nei, sa han. – Vi har ikke noe slikt her på øyene. Dere må helt opp til Fredrikstad for å finne et mekanisk verksted.
– Kanskje det er et båtbyggeri?
– Det er det, svarte fiskeren. – Men ingen bygger nå for tiden, såvidt jeg vet da.
– Det var da sørgelig, mumlet den fremmede. – Jeg skulle så gjerne ha arbeid. Kanskje det er en annen fabrikk?
– Nei – ja, det vil si, der ute på odden ved Gravningssund er det nettopp bygget en kjemisk fabrikk. De driver forsøksdrift, heter det. Men ikke tror jeg de karene har bruk for noen folk.
Det kom et hurtig, lurende glimt i den fremmedes øyne. Så kastet han et likegyldig blikk utover.
– Her er vakkert, sa han. – Jeg skulle gjerne bli her en stund. Helsen min er ikke riktig god. Derfor skulle jeg helst bo ved sjøen. Men var det ikke her at man for en tid siden så et havuhyre? Jeg husker å ha sett noe slikt i avisene.
– Det var meg som observerte det, svarte Lars triumferende.
Den fremmede så forbauset ut.
– Nå, var det Dem, sa han. – Da er De jo en berømt mann. Det skulle more meg å få historien fra Deres egen munn.
Lars lot seg ikke be to ganger. Det var i grunnen hans livs store begivenhet. Og han fortalte.
Den lille, bleke mannen hadde bøyd seg fremover. Det var som om han ville innprente seg hvert ord. Da fiskeren hadde avsluttet fortellingen, reiste han seg langsomt.
– Er De sikker på at det var et dyr? spurte han plutselig.
– Ja, hva skulle det ellers være?
– Det kunne jo tenkes at det for eksempel var en undervannsbåt.
Da lo Lars Iversen Kirkebø.
– En undervannsbåt? Dem ser vi jo ofte her på Hvaler-øyene. Det er ikke mer enn en uke siden at Kobben var inne her. Å nei, vi har da øyne i hodet! Og undervannsbåter hopper da ikke opp i luften.
Den fremmede så distré frem for seg.
– Det er en ting som forundrer meg i fortellingen Deres. De sier at De hørte en egen, klaprende summing da dyret hevet seg opp i luften. Minte det Dem om noe? Og la De merke til om det stod en slags røyk om dyrets hale?
Fiskeren stirret overrasket på den lille mannen.
– Nettopp, sa han. – De minner meg på noe jeg rent hadde glemt. Det stod en underlig ring av skum om dyrets hale da det steg opp av sjøen.
Den fremmede smilte.
– En ring, sa han spørrende, og det var en skjult triumf i stemmen.
Han ville si mer, men brøt plutselig av. Det var kommet en energisk beslutningsrynke i det bleke, listige ansiktet. Etter noen minutters forløp reiste han seg og grep stokken.
– Takk for gjestfriheten, sa han. – Nå får jeg se å komme avsted. De talte noe om en kjemisk fabrikk. Hvem eier den?
– Det skal være en finne, svarte fiskeren. – Det finnes ingen som kjenner ham her i egnen. Men man sier at han skal være en verdensberømt mann. Jeg kan ikke riktig komme på navnet.
– Og hva lages det på fabrikken?
– De sier at det er stål som fremstilles på kjemisk vei.
– Har De sett prøver på stålet?
– Nei. Men det skal være grønt.
Den fremmede fikk det plutselig travelt. Han vendte seg og gikk hurtig mot grinden.
– Hvor skal De hen? spurte fiskeren forbauset. Den fremmede stanset med hånden på grindstolpen.
– Jeg skal avlegge Deres sjøorm en visitt, sa han med et lumskt smil.
Så tok han ærbødig hatten av og gikk hurtig ned til havnen.

…