ILDAHL-SERIEN 3 – Demonen fra stjernene (e-bok)

ILDAHL-SERIEN 3 – Demonen fra stjernene (e-bok)

I salg nå! kun 99 kr

Nyhet! Nå kan du kjøpe papirboken i vår nettbutikk

PRØV ELLER KJØP HER:

02_ebok_logo_screen_positiv_rgb_medium-1

ibookstore

Eirik Ildahls serie med seg selv i de mest fantastiske roller er fornøyelig lesing. – En passe dose bekjennelseslitteratur og en stor dose fri fantasi, gir oss de ultimate “skryte og juge historiene”. Ildahls presise sjangerlek har ingen grenser.
En ting er sikkert: Det tar alltid av, Eirik Ildahl nekter seg ingenting. Med den 3. boken i ILDAHL-SERIEN ser vi tydelig Eirik Ildahls prosjekt. All den grenseløse fantasien som Ildahl må tøyle i sin jobb som manusmekaniker i tv-såper som Hotell Cæsar, slippes løs i en hallusinogen badtrip. Inspirert av bekjennelses-litteraturens navlebeskuende blikk setter Ildahl opp et scenario som utspiller seg alle andre steder enn hjemme ved kjøkkenbenken.

I “Demonen fra stjernene” får Eirik Ildahl uante evner i et møte med blå brennmaneter. Vi dras med på et fantastisk eventyr hvor forfatteren er innom Hamar, Los Angeles, Paulsenkaia, en sydhavsøy og et russisk Oslo som i 2027 blir styrt av guvernør Støre… Hva jakter han egenlig på? – Seg selv selvfølgelig.

ILDAHL-SERIEN 3 (samlet utgave)
Demonen fra stjernene
(Norsk utgave)
av Eirik Ildahl

Genre: Action, Adventure, Thriller, Sci-fi, Røverroman

Length: 77 029 ord – ca. 6 t lesing

Jernbanerestauranten var det man i dag ville kalle en klassisk brun restaurant, men den gangen var det simpelthen slik de fleste restauranter var. De ferme damene serverte kaffe, øl, kalde karbonadesmørbrød og tallerkenretter oversvømmet av brun saus. Selve bygningen var et ekko av Paul Dues majestetiske, snart sytti år gamle stasjonsbygning i hannoveriansk stil, og på den slitne, lakserøde murpussen ved siden av inngangen var det tegnet en krusedull med blått kritt, uutfordret av vedlikehold og vask. Den lignet litt på en halvmåne med et nyseanfall.
– En halvmåne med influensa, sa jeg, for jeg hadde skjønt at influensa var et finere ord for forkjølelse.
– Vandalisme, sa far.
– En halvmåne med vandalisme?
Det gikk mange måneder før jeg skjønte at snørrete lekekamerater ikke nødvendigvis var vandaler, og fremdeles forbinder jeg “Blue Moon” med plyndringen av Roma i år 455.
I døren holdt vi på å kollidere med en travel mann med termos, tykke briller, hårfilthatt og blankslitt gabardinfrakk.
– Se deg for! sa far, men mannen bare fortsatte ut på gaten uten å snu seg.
– Kanskje han skal rekke en buss, sa jeg.
– Han hadde tydeligvis tid nok til å nyte medbrakt, sa far.
På døren til herretoalettet hang det et pappskilt: I USTAND.
Far kikket inn. Do, servant og renne – ikke noe uvanlig. Jeg kan forestille meg at han gjorde en rask avveining mellom den mulige skaden av at en desiliter barnepiss ble liggende i en tett renne holdt opp mot at farfar ikke ble møtt ved ankomst fordi far hadde stresset opp igjen til Melkebaren med en tissetrengt unge. Det var ingen oppside ved det scenarioet, bare en overveiende sannsynlighet for at guttungen ville la det gå i buksene før han kom frem, med alt det plunderet det ville medføre.
– Det er ikke noe å bry seg om, sa far, – det renner ned etter hvert.
Så stakk han pappskiltet i lommen, overlot meg til meg selv og gikk ut på perrongen.
Renna var montert i voksen høyde, så jeg valgte vannklosettet. Men først etter at jeg hadde tømt blæra oppdaget jeg at løfteknappen på sisternen manglet, slik at det var umulig å trekke ned. Jeg var ikke dummere enn at jeg skjønte at det enkleste ville være å skylle ned ved å helle vann rett i skåla, men hvordan? Jeg løftet av lokket på sisternen for å se om jeg kunne skyfle vann derfra og rett ned i dassen med hendene.
Jeg glemmer aldri det synet som møtte meg.
På den hvite porselensbunnen i sisternen lå det bitte små bonboner i mange farger, magisk selvlysende gjennom det klare vannet. Noen røde, noen gule, noen grønne; de var som biter av sukkerstrødde seigmenn, fotografert med stjernefilter i en romantisk Disneytegnefilm. Og det var i grunnen så romantisk som det kunne bli for en syvåring på sekstitallet.
Jeg stakk armen ned i vannet og grep en av de små klumpene. Kunne det være noe annet enn godteri? Klumpen hadde festet seg til porselenet, men lot seg uten problemer nappe løs. Forsiktig puttet jeg den i munnen og suttet.
Smaken var svakt søtlig, men ikke nok til at jeg ble tilfredsstilt. En slags vingummi? Hadde jeg vært eldre, hadde jeg kanskje tenkt på dette som en utspekulert strategi fra dropsprodusentenes side for at folk skulle spise mer godteri, men mitt syvårige jeg puttet bare en klump til i munnen. Utålmodig med at søtsmaken skulle fylle munnhulen knuste jeg klumpene mellom tennene og lot bitene surkle rundt i munnhulen til de hadde gått i oppløsning.
Ennå var søtsuget der. Jeg nappet løs den ene klumpen etter den andre, puttet dem i munnen og suttet. Snart var det ikke en eneste godteriklump igjen i reservoaret.
Jeg så ned i doskåla og måtte erkjenne at det var et synlig gulskjær i vannet. Men uten lokk på sisternen lot flottørstangen seg løfte selv om knappen øverst manglet. Jeg trakk ned og gikk.
Utenfor toalettet møtte jeg dresskledd herre med gråstenk ved ørene og et tomt norgesglass i hånden. – Toalettet er i ustand, informerte jeg. – Det var bare så vidt jeg klarte å trekke ned.
Han så forundret på meg. – Jeg skal bare hente vann til hunden min, sa han.
Jeg skyndte meg ut på perrongen til far.