ILDAHL-SERIEN 2 – Caligulas sirkus (ebok)

ILDAHL-SERIEN 2 – Caligulas sirkus (ebok)

99 kr

Nyhet! Nå kan du kjøpe papirboken i vår nettbutikk

PRØV ELLER KJØP HER:

02_ebok_logo_screen_positiv_rgb_medium-1

ibookstore  Kindle_logo_46

Eirik Ildahl har tilsynelatende levd et tilbaketrukket, borgelig liv på Oslo vest. Nå letter han for første gang på sløret om sine dunkle eventyr. Det viser seg at Ildahl har vært smugler, PST-agent, svindler, reformator og oppdagelsesreisende!

I ILDAHL-SERIEN 2 begår Eirik Ildahl de grusomste forbrytelser i et misforstått forsøk på å forsvare fedrelandets interesser. På sin flukt gjennom Europas lysskye miljøer ser han sitt snitt til å ta plass i kardinalkollegiet i Roma, men forspiller alle sjanser ved å involvere seg med den italienske mafiaen og en sekt av geistlige djeveldyrkere.

For de som har lest Dan Brown, Knausgård eller en hvilken som helst norsk gjennomsnittskrim, er Ildahls sjangerlek fornøyelig lesing. I Eirik Ildahls svar på den Knausgårdske bekjennelseslitteraturen, er det ikke hverdagsslitet som får fokus – Eirik Ildahl havner i de mest fantastiske situasjoner og ender etterhvert opp som kardinal i Vatikanet!

ILDAHL-SERIEN 2 – Caligulas sirkus

(Norsk utgave)
av Eirik Ildahl

Genre: Action, Adventure, Thriller, Røverroman

Lengde 77 949 ord – ca. 6t lesing

ET FROMT LIK
Situasjonen var under kontroll.
Jeg befant meg utenfor fare, alt var tatt hånd om og ingen ville noen sinne kunne sette meg i forbindelse med den vakre iranske kvinnen som ble funnet ihjelfrosset ved Christian Krogh-statuen. Kloremerkene mine hadde grodd, marerittene var på retur og jeg hadde kjøpt en ny identisk vindjakke, kontant betalt i lørdagsrushet hos XXL på Alnabru, langt av gårde på østkanten av byen.
Det hadde vært en påkjenning å følge etterforskningen de siste ukene. Da etterforskningslederen omsider erklærte at det ikke var noen grunn til å tro at det lå noe kriminelt bak dødsfallet, forsvant et tonn kompakt blåleire fra skuldrene mine og jeg kjente at lungevolumet med ett var mangedoblet. Jeg kunne puste fritt, ta en skitur i Nordmarka uten frykt for øde løypestrekninger og bekymringsløst runde av fredagen med den svale rusen av en burgunder til gullrekka.
Verden var tilbake på sporet. Børsene gikk opp, Obama ga kongressen svar på tiltale og paven annonserte at han abdiserte, akkurat tidsnok til å stjele medias fokus på Berlusconis fremgang i den italienske valgkampen. Det var nesten så man kunne tro på et velvillig Forsyn.
Tanken på et Forsyn står meg selvfølgelig fjernt, men ønsket om at noen ser oss, det kjenner vi alle. Ikke minst vi forfattere, skap-ekshibisjonister som vi er, hele gjengen. Og hva er mer vidunderlig enn å koble behovet for å bli sett med et kall og en høyere hensikt? Som Søren Kierkegaard uttrykte det:

”…naar en Iagttager røgter sit Kald godt, saa er han at ansee som en Politi-Spion i høiere Tjeneste; thi Iagttage10rens Kunst er at bringe det Skjulte frem.”

Forskjellen på Kierkegaard og meg er naturligvis at for mitt vedkommende har forfatteriet bare vært et skalkeskjul for seriøs politietterretning.
Nå skal jeg ikke romantisere arbeidet for Politiets Sikkerhetstjeneste. Foranledningen til engasjementet var rett og slett at jeg, lettere enn de fleste, uten å vekke mistanke kunne søke spesialisert informasjon om de underligste forhold. ”Research til en ny bok,” kunne jeg si, og så ville de fleste plapre uhemmet i vei om alle slags følsomme emner. Ikke slik at de ville røpe økonomisk utroskap eller massivt datatyveri selvfølgelig, men små detaljer som analytikerne våre kunne pusle sammen til et større bilde. Det var som om jeg førte med meg en eim av showbusiness som forløste et håp i informantene om at de året etter kunne peke på et avsnitt eller to i en underlødig paperback og si at der, der har jeg vært til nytte for noen. Der har jeg blitt sett!
Ulempen var naturligvis at jeg fra tid til annen måtte produsere noen røverhistorier for å opprettholde dekkhistorien, og for ikke å ødelegge illusjonen for mine informanter burde jo også oppspinnet tangere temaer jeg hadde pumpet dem om. Enkelte intriger kunne derfor bli i overkant fantasifulle for mine redaktører, og ettersom Gulliksen i PST var en forståelsesfull sjef, tok han inn over seg at bijobben hos ham hadde bidratt til å undergrave min kunstneriske integritet. Som den gentleman’en han var, gav han meg som kompensasjon noen godt betalte oppdrag som ikke krevde så mye mer enn en sikkerhetsklarering.
Etter et kvart århundre i tv- og filmbransjen hadde jeg opparbeidet meg en nokså allsidig kompetanse når det gjaldt medier, så det ble til at Gulliksen oppnevnte meg som informasjonsansvarlig for en del prosjekter under PSTs oppsyn. Det sier seg vel selv at den informasjonsansvarlige er av spesielt stor betydning for slike virksomheter som myndighetene av forskjellige grunner vil gi minst mulig informasjon om. Ofte kan det skyldes faren for industrispionasje, og uansett grunn er det alltid den begrunnelsen journalistene får. Noe som selvfølgelig bidrar til at PST-jobben ikke var verdens vanskeligste jobb, heller.
Men det er best slik. Nordmenn flest ville ikke ha tålt å få midt i trynet hva den velfødde kosen deres hviler på, så det gjelder å skjule hva både grillpølsene og politikken egentlig inneholder. Drømmeboblen ville ha sprukket tvert hvis ikke sånne som meg var villige til å få litt skitt under neglene.
Slik hadde det seg at jeg i januar befant meg på Statholdergaarden i lavmælt passiar med Dr. Penelope C. C. Margate, direktør for den sveitsiske stiftelsen FAIEA. At forkortelsen sto for Fondation pour l’amélioration intrinsèque des espèces avancées fremgikk kanskje av et glemt dokument i et hvelv dypt under alpene, men hva det innebar, fantes det ingen opplysninger om verken der eller noe annet sted. Det var ingen som hadde hatt grunn til å spørre heller, det hadde jeg passet nøye på.