99 kr
Nyhet! Nå kan du kjøpe papirboken i vår nettbutikkPRØV ELLER KJØP HER:
KAN OGSÅ FÅES I FØLGENDE NORSKE BOKBUTIKKER
Eirik Ildahl har tilsynelatende levd et tilbaketrukket, borgelig liv på Oslo vest. Nå letter han for første gang på sløret om sine dunkle eventyr. Det viser seg at Ildahl har vært smugler, spion, svindler, reformator og oppdagelsesreisende!
Det hele starter som en uskyldig visitt til en gammel diplomatvenn stasjonert i Kampala. En betydelig mengde diamanter og dop av den sjelsutvidende typen fører oss ut på et metafysisk eventyr vi sjelden har sett maken til.
Ildahls manglende moral, samt evne til å la seg drive med mulighetene, gjør reisen inn i Afrikas dypeste jungel til en uforutsigbar fest. Vi møter magiske pygméer, polsk-indiske skjønnheter og blir ført over i andre dimensjoner! Ildahl utfordrer tilslutt universets samlede åndsmakt, men oppdager at det ikke blir noen lett match. Klarer han omsider å ta seg sammen når det er hele menneskehetens skjebne som står på spill?
ILDAHL-SERIEN 1 – Dødehavets Neptun
(Norsk utgave)
av Eirik Ildahl
Genre: Action, Adventure, Thriller, Røverroman
Length: 72 651 – ca. 6 t lesing
Episode 1: SIMONS EKSESSER
Det var en litt forvirrende situasjon.
Jeg befant meg i kjøkkenet i et stort hus i Holmenkollåsen, nordvest for Oslo sentrum. Min partner gjennom mange år hadde nettopp sendt en tekstmelding om at hun var vel fremme i New Dehli. Vår datter – som studerte jus – hadde tatt trikken til Majorstua for å lørdagsjobbe i en spa. Sønnen – som studerte økonomi – sov ut etter fredagens sosiale utskeielser.
Ikke noe av dette hadde jeg planlagt.
Planen var i grunnen stikk motsatt: Å dø ensom på en hybel med en betydelig skjønnlitterær produksjon bak meg. I stedet satt jeg altså der, pater familias, sunn og frisk, ved et kjøkkenbord midt i Norges mest beryktede velstand.
Jeg klaget ikke, men symptomene bekymret meg. Jeg hadde våknet i syvtiden om morgenen, som vanlig, og hadde oppdaget at jeg befant meg på divanen på kontoret. Tomflaskene tydet på at jeg hadde satt til livs tre flasker vin i løpet av arbeidsdagen. Jeg hadde ikke skrevet en linje.
Etter å ha gått et par runder med meg selv, ringte jeg Simon. Først da jeg hørte stemmen hans tvers over kontinentene, gikk det opp for meg at jeg faktisk hadde klart å ta en lenge overmoden beslutning.
Både gleden og gløden i mitt kunstneriske arbeid hadde langsomt sluknet. Først umerkelig, som bare en ekstra kopp kaffe før jeg satte meg til tastaturet om morgenen. Siden som en ekstra kopp kaffe til, og så kanskje morgenavisen. Den kunne for eksempel melde at det var sunt å spise kål. Og den siste tiden som et ekstra glass vin og enda en avis før det var tid for en øl til ettermiddagsnyhetene for å døyve savnet av en kreativ impuls.
Hadde mitt utopiske Atlantis druknet i et hav av rødvin, eller hadde jeg mistet utopien av syne fordi den rett og slett hadde blitt virkelighet? Hadde flommen av komfort kvalt raseriet og vasket bort skapertrangen? Hadde jeg, strengt tatt, de siste ti årene opplevd noe mer opprivende enn at bikkja tygde i stykker fjernkontrollen til flatskjermen? Jeg kunne ikke komme på noe, og jeg hadde glimrende hukommelse. I hvert fall etter det jeg kan huske.
Simon var førstesekretær ved den norske ambassaden i Kampala. Jeg hadde kjent ham siden gymnasdagene – faktisk var han vel den eneste av den gamle gjengen jeg hadde hatt en viss kontakt med. Vi pleide i mange år å gå på Lorry og spise lutefisk hvis han var hjemme ved juletider, eller bevilge oss noen lange kvelder på Herregårdskroa om sommeren. Nå hadde jeg ikke snakket med ham på over et par år, men etter et par innledende høflighetsfraser var tonen den samme som den alltid hadde vært.
Jeg overlot villa, bil og bikkje til studentene, og to dager etter satt jeg fastspent i setet på en KLM Airbus med kurs for Øst-Afrika. Høyt hevet over Saharas dirrende hete sovnet jeg omsider av, men ørkenvandringen bar jeg med meg.
Jeg drømte at jeg kravlet meg opp på et fjell i det golde landskapet, ledet av et spor med kamferdrops. Antagelig var det derfor jeg ikke ble overrasket over å finne mormor på toppen. Hun slo ut med hånden mot de frodige høyslettene under oss på den andre siden av fjellet og formante meg alvorlig at verden lå for mine føtter hvis jeg bare kunne samle meg til å ta imot. Jeg stusset over det anspente smilet, for det var ulikt henne å ha baktanker, så jeg spurte bare om alt var bra med fordøyelsen.
– Ditt rike er ikke av denne verden, sa hun bebreidende, og det gjorde meg livredd, for mormor var sterk i troen og kunne aldri ha forvekslet meg med sin frelser. Jeg fikk for meg at det måtte være en djevel som hadde tatt mormors skikkelse og bråvåknet med en puls på to hundre, våt av svette.
Synet satt så hardt i meg at jeg ikke kunne la være å nevne det for Simon.
– Dilla, sa han lakonisk. – Du har stoppet for brått å drikke.
– Det var ikke noe delirium!
– Kanskje mormor er et symbolsk superego? Da betyr drømmen at du tviler på deg selv.
– Det var helt virkelig. Jeg kjente til og med vinddraget og sandkornene i luften!
– Her er en grei test på om noe er virkelig: Det forsvinner ikke når du slutter å tro på det. OK?
Som meg hadde Simon unektelig blitt rundere på midten. Det hadde dessuten kommet noe langsomt, kalkulerende over kroppsspråket. Det kan ha hatt sin årsak i den kvelende heten eller det kan ha kommet med alderen, men det ga meg en dårlig følelse. Og pirret fantasien.
Under et opphold i Eritrea for mange år siden hadde jeg støtt på en fattigdom jeg til da ikke hadde sett maken til. Men det hadde slått meg at folk jeg møtte ikke viste større bekymring for den døden som truet dem daglig enn den bekymringen jeg hadde for å komme et kvarter for sent i mitt eget privilegerte liv. Jeg hadde konkludert at vi mennesker har en øvre grense for hvor mye vi kan bekymre oss, men at vi uansett ytre betingelser vil fylle kvoten. Jeg mente at den følelsesmessige opplevelsen av livet kan være like sterk uansett hvilke forhold vi lever under. At det, med Ibsens uttrykk, handler om å gjennomleve, ikke oppleve.
Jeg tror at det var denne erkjennelsen som hadde raknet. Antagelig var det den asfalterte rulleskibanen i Holmenkollen-anlegget som utløste det. Nærmiljøet hadde fått en skiløype med en veistandard som fikk hovedforbindelsen mellom Eritreas største byer til å se ut som et kutråkk. Starten på den nye femmilstraseen hadde kort og godt fastslått at jeg levde et liv som gjorde det umulig å ytre seg om livet og virkeligheten til folk flest.
Så steg jeg inn i Simons Afrika, vel vitende om at jeg var på desperat jakt etter trøbbel, at jeg var i stand til å finne det, og at jeg med hundre prosents sikkerhet ville komme til å angre…
Det var en litt forvirrende situasjon.
Jeg befant meg i kjøkkenet i et stort hus i Holmenkollåsen, nordvest for Oslo sentrum. Min partner gjennom mange år hadde nettopp sendt en tekstmelding om at hun var vel fremme i New Dehli. Vår datter – som studerte jus – hadde tatt trikken til Majorstua for å lørdagsjobbe i en spa. Sønnen – som studerte økonomi – sov ut etter fredagens sosiale utskeielser.
Ikke noe av dette hadde jeg planlagt.
Planen var i grunnen stikk motsatt: Å dø ensom på en hybel med en betydelig skjønnlitterær produksjon bak meg. I stedet satt jeg altså der, pater familias, sunn og frisk, ved et kjøkkenbord midt i Norges mest beryktede velstand.
Jeg klaget ikke, men symptomene bekymret meg. Jeg hadde våknet i syvtiden om morgenen, som vanlig, og hadde oppdaget at jeg befant meg på divanen på kontoret. Tomflaskene tydet på at jeg hadde satt til livs tre flasker vin i løpet av arbeidsdagen. Jeg hadde ikke skrevet en linje.
Etter å ha gått et par runder med meg selv, ringte jeg Simon. Først da jeg hørte stemmen hans tvers over kontinentene, gikk det opp for meg at jeg faktisk hadde klart å ta en lenge overmoden beslutning.
Både gleden og gløden i mitt kunstneriske arbeid hadde langsomt sluknet. Først umerkelig, som bare en ekstra kopp kaffe før jeg satte meg til tastaturet om morgenen. Siden som en ekstra kopp kaffe til, og så kanskje morgenavisen. Den kunne for eksempel melde at det var sunt å spise kål. Og den siste tiden som et ekstra glass vin og enda en avis før det var tid for en øl til ettermiddagsnyhetene for å døyve savnet av en kreativ impuls.
Hadde mitt utopiske Atlantis druknet i et hav av rødvin, eller hadde jeg mistet utopien av syne fordi den rett og slett hadde blitt virkelighet? Hadde flommen av komfort kvalt raseriet og vasket bort skapertrangen? Hadde jeg, strengt tatt, de siste ti årene opplevd noe mer opprivende enn at bikkja tygde i stykker fjernkontrollen til flatskjermen? Jeg kunne ikke komme på noe, og jeg hadde glimrende hukommelse. I hvert fall etter det jeg kan huske.
Simon var førstesekretær ved den norske ambassaden i Kampala. Jeg hadde kjent ham siden gymnasdagene – faktisk var han vel den eneste av den gamle gjengen jeg hadde hatt en viss kontakt med. Vi pleide i mange år å gå på Lorry og spise lutefisk hvis han var hjemme ved juletider, eller bevilge oss noen lange kvelder på Herregårdskroa om sommeren. Nå hadde jeg ikke snakket med ham på over et par år, men etter et par innledende høflighetsfraser var tonen den samme som den alltid hadde vært.
Jeg overlot villa, bil og bikkje til studentene, og to dager etter satt jeg fastspent i setet på en KLM Airbus med kurs for Øst-Afrika. Høyt hevet over Saharas dirrende hete sovnet jeg omsider av, men ørkenvandringen bar jeg med meg.
Jeg drømte at jeg kravlet meg opp på et fjell i det golde landskapet, ledet av et spor med kamferdrops. Antagelig var det derfor jeg ikke ble overrasket over å finne mormor på toppen. Hun slo ut med hånden mot de frodige høyslettene under oss på den andre siden av fjellet og formante meg alvorlig at verden lå for mine føtter hvis jeg bare kunne samle meg til å ta imot. Jeg stusset over det anspente smilet, for det var ulikt henne å ha baktanker, så jeg spurte bare om alt var bra med fordøyelsen.
– Ditt rike er ikke av denne verden, sa hun bebreidende, og det gjorde meg livredd, for mormor var sterk i troen og kunne aldri ha forvekslet meg med sin frelser. Jeg fikk for meg at det måtte være en djevel som hadde tatt mormors skikkelse og bråvåknet med en puls på to hundre, våt av svette.
Synet satt så hardt i meg at jeg ikke kunne la være å nevne det for Simon.
– Dilla, sa han lakonisk. – Du har stoppet for brått å drikke.
– Det var ikke noe delirium!
– Kanskje mormor er et symbolsk superego? Da betyr drømmen at du tviler på deg selv.
– Det var helt virkelig. Jeg kjente til og med vinddraget og sandkornene i luften!
– Her er en grei test på om noe er virkelig: Det forsvinner ikke når du slutter å tro på det. OK?
Som meg hadde Simon unektelig blitt rundere på midten. Det hadde dessuten kommet noe langsomt, kalkulerende over kroppsspråket. Det kan ha hatt sin årsak i den kvelende heten eller det kan ha kommet med alderen, men det ga meg en dårlig følelse. Og pirret fantasien.
Under et opphold i Eritrea for mange år siden hadde jeg støtt på en fattigdom jeg til da ikke hadde sett maken til. Men det hadde slått meg at folk jeg møtte ikke viste større bekymring for den døden som truet dem daglig enn den bekymringen jeg hadde for å komme et kvarter for sent i mitt eget privilegerte liv. Jeg hadde konkludert at vi mennesker har en øvre grense for hvor mye vi kan bekymre oss, men at vi uansett ytre betingelser vil fylle kvoten. Jeg mente at den følelsesmessige opplevelsen av livet kan være like sterk uansett hvilke forhold vi lever under. At det, med Ibsens uttrykk, handler om å gjennomleve, ikke oppleve.
Jeg tror at det var denne erkjennelsen som hadde raknet. Antagelig var det den asfalterte rulleskibanen i Holmenkollen-anlegget som utløste det. Nærmiljøet hadde fått en skiløype med en veistandard som fikk hovedforbindelsen mellom Eritreas største byer til å se ut som et kutråkk. Starten på den nye femmilstraseen hadde kort og godt fastslått at jeg levde et liv som gjorde det umulig å ytre seg om livet og virkeligheten til folk flest.
Så steg jeg inn i Simons Afrika, vel vitende om at jeg var på desperat jakt etter trøbbel, at jeg var i stand til å finne det, og at jeg med hundre prosents sikkerhet ville komme til å angre…